Når oppgaven ikke kan gjøres: en avtale om å si fra
Av Erik Nilsen · Kroni7 min lesetid
Når noe mangler eller en annen persons uferdige jobb står i veien, bør barnet gjøre tre ting: si fra, vise hva som stopper, og få en avtale om neste steg fra en voksen. Barnet skal ikke gjette, improvisere med noe det ikke har fått lov til, eller bare la være og håpe at ingen merker det. Den voksne bestemmer hva som skjer videre. Oppgaven regnes ikke som gjort før den faktisk er gjort, eller før planen er endret.
Det høres opplagt ut. Men i en vanlig hverdag ender slike situasjoner ofte med at barnet går sin vei og den voksne tror at barnet har sluntret unna. Med en fast avtale blir det et praktisk problem som skal løses, ikke en diskusjon om vilje.
Hindring, endret beskjed eller uklar beskjed?
Det hjelper å skille mellom tre ting som kan se like ut:
- En hindring: Oppgaven kan ikke gjøres slik den er beskrevet, fordi noe mangler eller noe annet må skje først. Eksempel: Tørkestativet er fullt av tøy som ikke er tatt ned, så de rene klærne har ingen plass.
- En endret beskjed: En voksen har sagt noe annet enn det som står på lista. Eksempel: Barnet står på lista for å dekke bordet, men pappa sa «du trenger ikke dekke bordet i dag, vi spiser ute».
- En uklar beskjed: Barnet vet ikke helt hva som menes. Eksempel: «Rydd i gangen». Betyr det sko, jakker, eller alt som ligger på gulvet?
Bare den første er en ekte hindring. De to andre løses med et spørsmål. Likevel er måten å si fra på den samme: barnet går til en voksen og forteller hva som skjer. Forskjellen er hva den voksne må ta stilling til.
Hvis barnet ofte sier at noe «ikke går» uten at det finnes noen konkret hindring, er det et annet tema. Da kan artikkelen Barn nekter husarbeid: 5 valg som virker være mer til hjelp.
Si fra, vis, avtal
Avtalen kan være så enkel som tre ord dere øver på sammen.
1. Si fra. Barnet sier hvilken oppgave det gjelder og hva som stopper. Én setning holder: «Jeg skulle legge inn klærne mine, men skuffen er full av sommerklær.»
2. Vis. Hvis det går, viser barnet det. Den voksne går og ser på skuffen, stativet eller skapet. Det tar ti sekunder og fjerner mye misforståelse.
3. Avtal. Den voksne bestemmer neste steg, og sier det høyt: «Legg klærne i en pose på senga di, så rydder vi skuffen sammen på lørdag.» Da vet begge hva som gjelder.
Det viktige i siste steg er at det er den voksne som eier beslutningen. Barnet skal ikke selv finne på løsninger som å flytte en annen persons ting eller bruke noe annet i stedet.
Hva barnet sier, og hva den voksne må bestemme
| Barnet sier | Den voksne må bestemme |
|---|---|
| Hvilken oppgave det gjelder | Om oppgaven skal vente, endres eller droppes i dag |
| Hva som mangler eller står i veien | Hvem som tar tak i hindringen |
| Om noe er halvgjort | Om den halve jobben teller, og hvordan |
| Når barnet oppdaget det | Når oppgaven skal gjøres i stedet |
Yngre barn trenger ofte hjelp til å finne ordene. Da kan den voksne stille spørsmålene: «Hvilken oppgave? Hva er i veien? Vis meg.» Eldre barn kan gjerne si hele setningen selv. Hva barnet klarer, varierer fra barn til barn. Oversikten i Hva bør barn kunne hjemme? Komplett liste etter alder kan gi idéer, men dere kjenner eget barn best.
Tre vanlige hindringer, løst i praksis
Eksemplene under er oppdiktet og viser hvordan en avtale kan se ut.
Vaskemiddelet er tomt. Ida (11) har ansvar for å starte oppvaskmaskinen etter middag. Boksen med tabletter er tom. Hun lukker maskinen, går til pappa og sier det. Hun skal ikke lete etter noe annet å bruke. Pappa bestemmer at han tar oppvasken for hånd i kveld, og at Ida setter «oppvasktabletter» på handlelista på kjøleskapet.
Ingen ledig skuff. Jonas (8) skal legge rene klær i kommoden sin, men skuffene er fulle av klær som er blitt for små. Han viser mamma. Hun sier at han legger de rene klærne i en kurv, og at de to sorterer skuffen søndag.
Fullt tørkestativ. Sara (13) skal henge opp en maskin med tøy, men stativet er fullt av storebrorens klær, som er tørre. Hun sier fra. Mamma avgjør at storebror tar ned sitt først, og at Sara henger opp når det er gjort. Sara skal ikke selv brette og flytte brorens ting med mindre det er avtalt.
Ikke late som oppgaven ble gjort
Det frister å si «det er greit, du får den likevel» når en hindring dukker opp. Det kan være en god løsning, men gjør det til et bevisst valg, ikke en glipp. Tre ærlige utfall:
- Oppgaven flyttes. Den står fortsatt på lista og gjøres senere.
- Oppgaven byttes. Barnet gjør noe annet i stedet, og det er det nye som teller.
- Oppgaven faller bort. Dere stryker den for i dag, og ingen later som den ble gjort.
Hvis oppgaven er knyttet til belønning, er det lurt å avtale på forhånd hva som skjer ved en hindring barnet ikke kunne noe for. Et eksempel på en husregel: «Hvis du sier fra med en gang og gjør det nye vi avtaler, teller det som om du gjorde jobben.» Det er et eksempel, ikke en fasit. Poenget er at regelen er kjent før situasjonen oppstår.
I Kroni kan barnet se oppgavene sine og markere dem som gjort, og en voksen kan godkjenne. Når en hindring endrer planen, kan forelderen endre eller fjerne oppgaven, slik at lista viser det dere faktisk avtalte. Selve samtalen skjer fortsatt ansikt til ansikt. Appen oppdager ikke hindringer av seg selv, og barnet bør ikke markere noe som gjort før det er gjort.
Blokkeringskort: utfylt eksempel
Heng gjerne kortet på kjøleskapet eller ved vaskemaskinen. Eksemplet er oppdiktet.
| Oppgave | Hva stopper? | Hva barnet gjorde | Avtalt neste steg (voksen) |
|---|---|---|---|
| Starte oppvaskmaskinen | Tomt for tabletter | Lukket maskinen, sa fra til pappa | Pappa tar oppvasken for hånd. Den opprinnelige oppgaven utgår. Ida får i stedet oppgaven å skrive tabletter på handlelista; det er denne erstatningsoppgaven som teller som gjort. |
| Legge rene klær i kommoden | Ingen ledig skuff | Viste skuffen til mamma | Klær i kurv i dag. Sortere skuff sammen søndag kl. 11. |
| Henge opp tøy | Stativet fullt av brorens tørre tøy | Sa fra til mamma, rørte ikke brorens tøy | Bror tar ned sitt nå. Sara henger opp etterpå. |
Blokkeringskort: kopierbart skjema
Kopier og fyll ut sammen med barnet.
Når jeg ikke kan gjøre oppgaven min, gjør jeg dette:
- Jeg stopper og lar være å finne på en egen løsning.
- Jeg sier fra til en voksen: hvilken oppgave, og hva som stopper.
- Jeg viser det hvis jeg kan.
- Jeg venter på avtalen om neste steg.
| Oppgave | Hva stopper? | Hva jeg gjorde | Avtalt neste steg (voksen) |
|---|---|---|---|
Vår husregel når noe er i veien (skrives av en voksen):
Kom i gang denne uka
- Dag 1: Forklar «si fra, vis, avtal» ved middagen. Bruk et av eksemplene over.
- Dag 2: Heng opp det tomme blokkeringskortet.
- Dag 3–6: Når en hindring dukker opp, fyll ut en rad sammen. Ros at barnet sa fra, ikke bare at jobben ble gjort.
- Dag 7: Se på kortet sammen. Er det samme hindring flere ganger? Da er det kanskje de voksne som må gjøre noe, for eksempel handle oftere eller rydde skuffene.
Det siste punktet er verdt å merke seg. Mange hindringer handler om ting barnet ikke styrer: innkjøp, plass og hva andre i familien gjør. Det er de voksnes ansvar å sørge for at det som trengs finnes.
Ofte stilte spørsmål
- Hva om barnet sier fra om en hindring for å slippe oppgaven?
- Gå og se sammen. Finnes det en konkret hindring, avtaler dere neste steg. Finnes den ikke, handler det heller om vilje, og da er det en annen samtale. Det hjelper at barnet vet at en hindring betyr at oppgaven flyttes eller byttes, ikke at den forsvinner.
- Skal barnet få belønning når oppgaven ikke kunne gjøres?
- Det bestemmer dere voksne. Mange liker å ha en husregel på forhånd, for eksempel at det teller som gjort hvis barnet sier fra med en gang og gjør det nye som blir avtalt. Regelen er et eksempel, og det viktigste er at den er kjent før situasjonen oppstår.
- Kan barnet bare løse problemet selv, for eksempel flytte søskens ting?
- Bare hvis det er avtalt på forhånd. Uten avtale bør barnet si fra og vente, særlig når det gjelder andres eiendeler eller produkter barnet ikke har fått lov til å bruke. Den voksne avgjør hvem som tar tak i hindringen.
